Det nye kapittel 4 A i energiloven – del III

Den 1. juli 2024 trådte flere nye viktige endringer i energiloven som direkte regulerer norske strømleverandører i kraft. Det ble inntatt et nytt kapittel 4 A om "Omsetning av elektriske energi fra kraftleverandør til forbrukere". I del III av vår gjennomgang av reglene i dette kapitlet skal vi se på bestemmelsen i § 4 A-5 som omhandler endringer i kraftavtalen og oppsigelsesrett.

Bestemmelsen i energiloven § 4 A-4 med tittelen "Oppsigelsesrett ved endringer i kraftavtalen" lyder slik:

"Dersom en kraftavtale inneholder en adgang for kraftleverandøren til ensidig å gjøre endringer i avtalen, kan en endring til ugunst for forbrukeren tidligst tre i kraft 30 dager etter at forbrukeren har mottatt skriftlig varsel om endringen.

En forbruker som har mottatt et varsel etter første ledd, kan si opp avtalen kostnadsfritt før endringen gjøres gjeldende. Oppsigelsesretten gjelder likevel ikke ved prisøkninger som skyldes økte offentlige avgifter knyttet til omsetning av energi, når avgiftsøkningen ikke var offentlig kjent på avtaletidspunktet.

Departementet kan gi forskrift om hvordan endringer i kraftavtalen skal varsles overfor forbrukere."

Denne bestemmelsen berører utgangspunktet i norsk avtalerett om avtalefrihet og at inngåtte avtaler er bindende. Dersom en avtalepart skal ha ensidig adgang å endre eller si opp en avtale må dette således være avtalt.

I lovverket stilles det imidlertid visse krav til avtalers innhold, og forbrukere har som kjent fått et særskilt vern som nyanserer disse utgangspunktene. Markedsføringsloven § 22 slår eksempelvis fast at urimelige avtalevilkår overfor forbrukere er forbudt. Videre følger det av prisopplysningsforskriften § 22 at forbrukeren må varsles om endringer eller opphør av avtale minst 30 dager før endringen eller opphøret skal tre i kraft.

Der avtalen mellom kraftleverandøren og forbrukeren hjemler endringsadgang, må likevel endringene foretas innenfor visse rammer. Det kan være i strid med markedsføringsloven § 22 dersom forbrukeren ikke tydelig varsles i god tid før avtalen endres, eller dersom forbrukeren ikke får mulighet til å si opp avtalen uten kostnader dersom endringene ikke godtas.

Forbrukerrådet ga i høringsrunden uttrykk for et ønske om at det måtte foreligge et aktivt samtykke til ensidige endringer. Departementet poengterte imidlertid at bestemmelsen i tilstrekkelig grad ivaretar forbrukerens interesser ved at endringene kun kan tre i kraft etter 30 dager, og at dette gir forbrukeren tilstrekkelig tid til å vurdere endringene og eventuelt si opp avtalen. Et aktivt samtykke ville etter vår oppfatning gjort endringsadgangen svært vanskelig.

Bestemmelsen regulerer kun den privatrettslige virkningen mellom forbruker og kraftleverandør og gir ingen offentligrettslig konsekvens. Overtredelse gir med andre ord ikke i seg selv risiko for sanksjoner fra regulator. Dette kan imidlertid være aktuelt med utgangspunkt i de generelle sanksjonsreglene i regelverket, eksempelvis dersom kraftleverandøren over tid viser manglende evne og vilje til å rette seg etter den nye bestemmelsen.

Etter første ledd kan endringer kraftleverandøren gjør i avtalen som er til forbrukerens ugunst, tidligst tre i kraft 30 dager etter at varsel er mottatt av forbruker. Endringer som er til forbrukerens gunst, kan således tre i kraft med kortere varsel, gjerne også umiddelbart. Dersom det gjøres flere ensidige endringer samtidig, må imidlertid alle endringene være til forbrukerens gunst for at bestemmelsen ikke får anvendelse.

Endringer til forbrukerens ugunst er endringer der forbrukerens stilling i avtaleforholdet blir svakere. Dette omfatter også eksempler der prisen forbrukeren skal betale settes opp. I mange tilfeller vil det kunne fremstå uklart om en endring er til gunst eller ugunst, og vurderingen vil bære preg av skjønn. Ved tvil anbefaler vi kraftleverandørene å følge energilovens varslingsregel. Dersom varslet ikke oppfyller kravene i prisopplysningsforskriften § 22 får imidlertid ikke endringen avtalerettslig virkning mellom avtalepartene.

I seg selv åpner bestemmelsen ikke opp for å kunne gjøre ensidige endringer, kraftleverandøren må ha hjemmel i avtalen. I tillegg må endringene foretas innenfor visse rammer, jf. markedsføringsloven § 22 og avtaleloven §§ 36 og 37.

Merk at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse dersom det er avtalt spotpris, og denne endrer seg. Bestemmelsen er således ikke til hinder for avtaler om at prisen skal følge spotprisen på strøm.

Dersom forbrukeren ikke aksepterer endringen, har vedkommende en kostnadsfri oppsigelsesadgang. Det ble uttrykkelig presisert i forarbeidene av departementet at dette også gjelder for avtaler med avtalt bruddgebyr. Kraftleverandøren kan i slike tilfeller ikke kreve bruddgebyr eller eventuell erstatning for økonomisk tap dersom forbrukeren benytter seg av oppsigelsesadgangen. Dette gjelder imidlertid ikke motsatt vei, altså tilfeller der forbrukeren får et krav dersom avtalen sies opp, i disse tilfellene beholder forbrukeren sitt krav mot strømleverandøren.

Samtidig med endringen i loven ble prisopplysningsforskriften § 22 justert og "strammet til". Denne bestemmelsen vil vi omtale i senere nyhetsbrev.